Når en ektefelle dør, har gjenlevende ektefelle i mange tilfeller rett til å overta hele dødsboet uskiftet. At den gjenlevende ektefellen overtar dødsboet uskiftet, betyr at skiftet utsettes til et senere tidspunkt – vanligvis til etter gjenlevende ektefelle også er gått bort.  

Ordningen gjør at gjenlevende ektefelle i stor grad kan bli boende i ektefellenes felles bolig, beholde hytte og bil, og ellers leve så normalt som mulig, uten at barna kan gjøre krav på arv. Uskifteordningen gir både fleksibilitet og trygghet, men kan også være kimen til usikkerhet og konflikter mellom gjenlevende ektefelle og barna.

For ektefeller med kun felles livsarvinger, er retten til å overta dødsboet lovens normalordning. For ektefeller med særlivsarvinger, altså den moderne familien med «mine, dine og våre» barn, må uskiftet bygge på samtykke fra førstavdødes livsarvinger.

Et typisk spørsmål er om gjenlevende ektefelle kan bruke og forbruke uskifteformuen helt fritt.

Langt på vei kan gjenlevende ektefelle som har overtatt dødsboet i uskifte, råde over og bruke uskifteformuen som sin egen og uten bekymring for arvingenes innsigelser og innblanding. Det er likevel en rekke begrensninger, som gjenlevende ektefelle må være klar over og bevisst på.

Den lengstlevende ektefellen kan ikke gi gaver (arveloven § 23) som står i misforhold til formuen, uten at arvingene samtykker til det, og lengstlevende kan heller ikke gi fullt eller delvis arveoppgjør (arveloven § 24) av uskifteformuen til en arving uten at alle arvingene får like stor del eller utdelingen bygger på samtykke. Den lengstlevende ektefellen kan heller ikke disponere uskifteformuen på en så klanderverdig måte at uskifteformuen blir vesentlig redusert eller står i fare for å bli det (arveloven § 28 andre ledd).

Et annet typisk spørsmål er om arvingene har rett til å få oversikt over verdier, lån og økonomiske disposisjoner – selv om boet ikke skiftes nå?

Som arving har du ingen automatisk rett til innsyn i den gjenlevende ektefellens forvaltning av uskifteboet. Men arveloven § 25 åpner for at «en arving kan begjære bevissikring utenfor rettssak etter reglene i tvisteloven kapittel 28 også i tilfeller der det er grunn til å tro at den lengstlevende ektefellen har rådet over uskifteformuen i strid med reglene i §§ 23 eller 24 eller på en måte som omfattes av § 28 annet ledd».

Arveloven § 25 åpner for at arvinger med rettens hjelp kan sikre beviser for forvaltningen av uskifteboet, dersom den gjenlevende ektefellen selv ikke vil legge frem dokumentasjonen som er nødvendig for å danne seg et bilde av forvaltningen.

Bestemmelsen krever at det er grunn til å tro at den lengstlevende ektefellen har rådet over uskifteformuen på en slik måte at reglene i arveloven § 23, § 24 eller § 28 andre ledd er overtrådt.

Når arveloven § 25 kun krever at «det er grunn til å tro» at den gjenlevende ektefellen forvalter uskifteformuen på en måte som strider med arvelovens bestemmelser, innebærer det en lavere terskel for å kreve bevissikring enn de ordinære bevissikringsreglene i tvisteloven.

For å kreve bevissikring utenfor rettssak etter arvelovens bestemmelser kreves det «at det er grunn til å tro» at den lengstlevende ektefellen i forvaltningen av uskifteformuen ikke er i tråd med arvelovens bestemmelser. Når loven krever at «det er grunn til å tro», må det være noe som begrunner arvingenes mistanke om at uskifteformuen er misbrukt. Mistanken må med andre ord være såpass konkret at det er mulig å si noe om hva som skal sikres av bevis.

Mistanken kan for eksempel være begrunnet i eierskifte registrert i Statens vegvesens kjøretøyregister, overdragelser av fast eiendom eller skatteopplysninger som viser betydelige redusert formue.

Uskifte gir råderett, men ikke rett til hemmelighold. Ordningen bygger i stor grad på tillit mellom den gjenlevende ektefellen og barna til den førstavdøde ektefellen.

Dersom det er noe med forvaltningen av uskifteboet, som gir grunn til å tro at verdiene forvitrer i høyt tempo, kan det være fornuftig å ta grep for å sikre at verdiene ikke går tapt.

Dersom den gjenlevende nekter å legge frem skattemeldinger, skatteoppgjør og dokumenter f.eks. knyttet til salg av fast eiendom, kan det være grunn for å kreve bevissikring. Det samme gjelder dersom det er tydelige tegn på at det er foretatt større disponeringer.

Formålet med bevissikring bør være å sikre at det skifteoppgjøret som en gang skal skje, bygger på riktig faktiske opplysninger og dokumentasjon, slik at skiftet både blir riktig og rettferdig, ikke en konflikt i seg selv. Det er imidlertid ikke til å komme unna at når behovet for bevissikring melder seg, så vil det i mange tilfeller være konflikt.

Arveloven § 25 er ny i arveloven av 2019, sammenliknet med arveloven av 1972. Bestemmelsen og mulighetene som følger av bestemmelsen er følgelig mindre kjent.

I TP Advokatfirma DA har vi lang erfaring med å yte bistand i saker knyttet til uskifte, skifte av dødsbo og prosessoppdrag for domstolene, og kan bistå i dialogen mellom gjenlevende ektefelle og arvinger før en eventuell begjæring sendes til domstolen.